Publisert i januar 2021
Vi var veldig i tvil om hva vi skulle kalle dette blogginnlegget. Siden vi tidligere har skrevet om høydepunkter fra reiseåret 2018 (Del 1 og Del 2) og 2019 (Del 1 og Del 2) fortsatte vi imidlertid navnetradisjonen til tross for at 2020 ikke ble noe vanlig reiseår.
Året begynte rolig, og i januar holdt vi oss for det meste hjemme i Oslo. I februar derimot, la vi gamlelandet bak oss og reiste til USA. Planen var at vi skulle tilbringe drøye tre måneder der. Sånn ble det dessverre ikke, men det skal vi komme nærmere tilbake til.
Vi hadde kjøpt flybilletter til Miami, og hadde noen rolige dager der før vi plukket opp leiebilen vår og kjørte tvers gjennom Everglades. Everglades er et myr- og sumpområde sør i Florida, og har status som både nasjonalpark og verdensarvområde. Vi krysset Everglades via veien som kalles Tamiami Trail eller U.S Highway 41.
Det var mange interessante plasser å stoppe langs Tamiami Trail, og vi brukte hele dagen på å se nærmere på disse stedene. Resultatet ble blogginnlegget «17 attraksjoner og steder å stoppe langs Tamiami Trail/ U.S Highway 41 mellom Miami og Naples». I skrivende stund har dette faktisk blitt et av de mest populære innleggene på hele bloggen.
Gjennom dagen så vi flere alligatorer enn vi klarte å telle, og vi tok både beina og sykkelen fatt for å utforske den flotte naturen som området har å by på. I tillegg besøkte vi et kunstgalleri midt i sumpene, dro på tur med airboat og tok bilde av Amerikas minste postkontor.
Vi har besøkt Florida flere ganger tidligere, men dette var første gangen vi tok turen over til vestkysten av staten. Her lå strandbyene på rekke og rad. Naples utmerket seg spesielt i våre øyne med sine koselige gater og velfriserte hager. Husene, eller rettere sagt herskapsboligene, ble større og flottere jo nærmere stranda vi kom, og de som lå aller nærmest havet koster nok utallige millioner kroner.
Den aller fineste stranda vi så lå i Sarasota, og heter Siesta Key Beach. Den finkornete sanden føltes som melis under føttene våre, og en kunstnerisk sjel imponerte oss med dette verket:
Fra kysten gikk ferden videre mot kjente trakter og et gjensyn med kinoen Silver Moon Drive-In Theatre i Lakeland. Denne kinoen er over 70 år gammel, og er en av rundt kun 300 drive-in kinoer som fortsatt er i drift i USA. Litt trøbbel med den første leiebilen medførte et bytte av bil som vi først følte oss litt flaue over, men den nye bilen viste seg å passe perfekt inn på kinoen 🙂
Når vi er på reise er vi spesielt glade i naturopplevelser, og vi forsøker alltid å finne fine steder å besøke. Florida byr i så måte på utallige muligheter, og denne gangen falt valget på Circle B Bar Reserve. Reservatet er tydeligvis meget populært, og da vi så hvor mange biler det var på parkeringsplassen ble vi skeptiske til om vi ville se noe særlig dyreliv der.
Det viste seg heldigvis at bekymringen vår var totalt ubegrunnet. I løpet av bare et par timer så vi utallige alligatorer, slanger, fugler og vaskebjørner. Spesielt de sistnevnte sjarmerte oss i senk der de tuslet rundt på leting etter egg og andre «vaskebjørngodsaker».
Fra Circle Bar B Reserve dro vi videre for å oppleve enda mer natur og dyreliv, denne gangen litt lengre nord. Homosassa Springs og Crystal River i Florida er de eneste stedene i verden det er lov å svømme med sjøkuer, og vi håpte at vi skulle få anledning til å se disse fasinerende skapningene på nært hold. Det fristet ikke så veldig å stå opp da klokka ringte kl. 5.30 om morgenen, men heldigvis kom vi oss både opp og ut. Det var jammen godt siden sjøkuene i Homosassa Springs sørget for at vi fikk vår beste naturopplevelse noensinne!
Til tross for at vi er noen skikkelige pyser når det kommer til berg- og dalbaner, blir vi aldri lei av å besøke fornøyelsesparker. Vår desiderte favoritt er Universal Studios i Orlando. Her tilbringer vi gjerne mesteparten av tiden i The Wizarding World of Harry Potter. Når vi nå igjen befant oss i Florida var det en selvfølge at vi måtte svinge innom nok en gang.
Nytt av året var å teste ut Afternoon Tea i USA. Vi har kost oss med Afternoon Tea i både inn- og utland, men dessverre skuffet måltidet på Disney’s Grand Floridian Resort & Spa. Disneyhotellet maktet ikke å overføre magien sin til ettermiddagsteen, som rett og slett føltes samlebåndspreget og litt slurvete. Vi led likevel ingen nød i Orlando, siden vi besøkte The Cheesecake Factory nesten daglig… Foruten ostekaker serverer restaurantkjeden skikkelig digg amerikansk mat som vi aldri blir lei.
Oppholdet vårt i Florida gikk mot slutten, så vi leverte leiebilen og reiste videre med fly til Phoenix. Der leide vi nok en bil, og etter en temmelig stressende kjøretur ut av byen kunne vi senke skuldrene og begynne å nyte landskapet rundt oss. Etter som vi nærmet oss Sedona ble omgivelsene stadig mer spektakulære. Vi hadde hørt at dette stedet skulle være fint, men Sedona overgikk virkelig alle forventninger med sine vakre røde fjellformasjoner.
For å se disse på nærmere hold leide vi sykler og fulgte en del av turstiene i området. Vi brukte også beina for å se nærmere på alle de spennende kaktusene som fantes der. Kapellet, Chapel of the Holy Cross, som lå på toppen av en klippe, var også et flott syn.
Mens Sedona overrasket oss veldig positivt, var kanskje «problemet» med Grand Canyon at vi ikke ble så veldig overrasket. Den enorme kløften er unektelig et spesielt syn, men lignet i grunnen alle bildene vi hadde sett på forhånd. Kanskje hadde vi hatt en mer positiv opplevelse dersom vi hadde meldt oss på en helikoptertur, eller tatt turen ned i selva kløfta, i stedet for å bare kjøre bil langs kanten og stoppe ved de ulike utsiktspunktene.
Uansett valgte vi å forlate det ganske slitne hotellet vårt en natt tidligere enn planlagt for å kjøre til vår neste destinsjon, nemlig Las Vegas. På veien svingte vi impulsivt innom en slags drive-thru dyrepark der dyrene kunne bevege seg fritt inne på området, mens bilene passerte sakte mellom dem. Det var en veldig rar følelse å kjøre rundt i Bearizona, som parken het, med bjørner og ulver rett utenfor bilvinduene. De dyrene som fasinerte oss aller mest var imidlertid kraftpluggene av noen bisonokser som ruslet rundt og tilsynelatende tok livet helt med ro.
Mens vi var på vei mot Las Vegas rykket koronaviruset plutselig mye nærmere. Fram til dette tidspunktet hadde vi fulgt med på nyhetene, men vi hadde ennå ikke rukket å bli veldig engstelige. Ved en tilfeldighet gikk vi akkurat da tomme for håndsprit, men dette skulle det ikke bli så enkelt å oppdrive. Butikk etter butikk var helt utsolgte, men vi klarte etter hvert å få kjøpt noen små flasker på en bensinstasjon.
De neste dagene var ikke butikkene bare tomme for håndsprit, det minket også på andre varer som toalettpapir, mat og flaskevann. I takt med at nyhetssendingene fokuserte stadig mer på det nye viruset, og at varebeholdningene på butikkene minket, økte også vår bekymring. Vi begynte for alvor å vurdere om vi burde reise hjem.
Før vi tok dette valget, fikk likevel noen fine dager i Las Vegas. Med blinkende lys, overdådige hoteller og kasinoer på nesten hvert gatehjørne var byen like glitrende som på film. Å bare rusle rundt og titte på folk og bygninger var litt av en opplevelse i seg selv, men vi måtte selvfølgelig også teste vinnerlykken. Flaksen var på vår side, så da vi forlot byen som aldri sover var det med én hel dollar i overskudd etter gamblingen 🙂
Da kalenderen viste 10. mars tok vi den kjedelige avgjørelsen om å avbryte turen. Vi hadde egentlig et par måneder igjen av reisen, men gitt koronasituasjonen følte vi at det eneste rette var å reise tilbake til Norge. Flybilletter ble booket til neste dag, og vi rundet av oppholdet i USA med et siste besøk på vår kjære The Cheesecake Factory.
Et kvarter før vi dro til flyplassen i Las Vegas annonserte USA at grensene mot Europa ville bli stengt, så vi var sjeleglade for at vi allerede hadde kjøpt flybilletter. Vi var spente på om det ville bli kaos på flyplassen, men heldigvis var forholdene rolige der. Det var uansett en lettelse da flyet tok av fra rullebanen og vi var på vei hjemover.
Flyturen hjem ble en ganske spesiell opplevelse, da det hersket en engstelig stemning ombord på flyet. Noen reise med munnbind, mens andre gjorde «hovedrengjøring» rundt setet sitt før de fant seg til rette. Vi var glade for at vi hadde billetter på businessklasse, og dermed hadde god plass rundt oss. Flyet var heller ikke mer en halvfullt, noe som selvfølgelig også var en fordel med tanke på eventuell smitte.
Før vi dro fra Las Vegas hadde vi håpet å kunne tilbringe et par dager i London på vei Oslo. Men allerede før vi forlot flyet i London hadde vi fått en haug med meldinger fra familie og venner som kunne fortelle at også Norge kanskje skulle stenge grensene. Det var med andre ord bare å snu seg rundt og endre billettene nok en gang.
Vi landet på Gardermoen på ettermiddagen den 12. mars, og kom hjem til en verden som var veldig ulik den vi forlot bare noen uker tidligere.
En kompis stilte opp med fantastisk hjelp etter en lang og slitsom hjemreise. Først handlet han matvarer for oss og fylte opp det tomme kjøleskapet vårt, så kjørte han bilen vår til Gardermoen før han selv tok toget hjem igjen. Vi visste nemlig ikke om vi hadde lov til å ta offentlig transport, og vi ønsket ikke å utsette noen andre for en potensiell smitterisiko. At vår gode venn hjalp oss på denne måten satte vi utrolig stor pris på.
To ukers karantene gikk over all forventning, og det var rørende at så mange tilbød oss hjelp med både handling og andre praktiske gjøremål. For å komme oss litt ut begynte vi å sykle i Østmarka rett ved leiligheten vår, og dette fortsatte vi gjennom hele året helt frem til lille julaften.
Ellers ble det noen veldig rolige måneder, men vi dro på småturer for å bryte opp monotonien. Noen av disse gikk til Lokstallen på Hadeland, som aldri skuffer med sin nyyydelige mat.
Da sommeren kom fikk vi oppleve noen fine dager i København. Dette ble årets eneste utenlandstur utover reisen til USA. Været var i kjøligste laget, men det forhindret oss ikke i å storkose oss i deilige Danmark. Vi tilbrakte det meste av dagene utendørs, og foruten byvandringen i sentrum hadde vi en fabelaktig dagstur til den lille kystperlen Dragør. Dragør er en utrolig sjarmerende plass med tradisjonelle gule hus og hager som bugner av blomster, og er et sted man virkelig bør besøke dersom man er i København.
Vel hjemme igjen pakket vi bilen for en biltur til Vestlandet. Veivalget for å komme seg dit ga seg selv på grunn av vår forkjærlighet for Gudbrandsdalen, og vi tilbrakte et par netter på et av våre favorittovernattingssteder, nemlig Toftemo Turiststasjon. Her bodde vi både da vi syklet Tour de Dovre i 2018, og også da vi dro på elgsafari på el-sykkel året etter.
Vi vurderte å sykle hele Tour de Dovre om igjen, men valgte heller å konsentrere oss kun om inderfileén av løypa denne gangen. For å spare en god del høydemeter på sykkel, kjørte vi bil inn til Grimsdalshytta og startet sykkelturen derifra. Grimsdalen var akkurat like vakker som vi husket den, og en avstikker fra grusveien tok oss opp til den flotte turløypa Paradisrunda som vi gikk til fots. Her nøt vi synet av dramatiske fjell før vi belønnet oss selv med uimotståelig god ostekake på Grimsdalshytta.
Fra Dovre gikk ferden mot vest, og på veien stoppet vi ved idylliske Billingen Seterpensjonat. Pensjonatet ligger nesten uti elva Tora, som bruser forbi de laftede tømmerveggene. Her var det også flotte turmuligheter som tok oss langs og over elva.
Nasjonale turistveger er veier som byr på det beste av norsk natur, og vi har de siste årene kjørt flere av disse strekningene. Denne gangen skulle vi kjøre en ny turistvei, nemlig Gamle Strynefjellsvegen. Den Gamle Strynefjellsvegen viste seg fra sin aller fineste side der vi kjørte langs turkise fjellvann delvis dekket av hvit snø under en knallblå himmel.
Mer turkist vann skulle vi også få se senere samme dag. Vi hadde, i likhet med nesten hele resten av Norges befolkning, bestemt oss for å besøke Loen. Der parkerte vi bilen og tok nok en gang fram syklene for å sykle langs det knallgrønne Lovatnet. I enden av dette ligger Kjenndalsstova, og der vi leide kano og padlet en tur på vannet. Fra kanoen hadde vi nydelig utsikt mot både fjell og isbre.
Dette var en flott opptakt til neste dag, hvor vi også skulle se en isbre, nemlig Briksdalsbreen. Siden Briksdalebreen er meget populær, sto vi opp grytidlig i håp om å rekke fram til breen for storinnrykket av mennesker. Dette viste seg å være et sjakktrekk, og vi var så heldige å få ha området nedenfor breen helt for oss selv i nesten en time.
Fra Briksdalsbreen dro vi til Ålesund, og så videre mot den lille bygda Nordre Vartdal hvor vi har familie. Værgudene har sjelden vært mer på vår side enn denne dagen hvor vi gikk tur til det vakre Åvatnet. Vi rakk også å teste fiskelykken i både elva og fjorden, men storfangsten uteble denne gangen.
Vel tilbake på Østlandet var vi nok en gang heldige med været da vi dro på sykkeltur til Knutefjell på Kongsberg. Fra parkeringsplassen ved badedammen i Saggrenda er det en del høydemetre opp til Knutehytta, men med nydelig utsikt var dette en flott sykkeltur.
Etter endt sykkeltur passet det perfekt med et avkjølende bad i Saggrendadammen før vi kjørte til Larvik for å sjekke inn på Farris Bad. Her kombinerte vi spaavslapping med enda mer sykling, denne gangen i Bøkeskogen.
Turen til Larvik skulle vise seg å bli den siste reisen i 2020, og resten av året holdt vi oss for det meste hjemme i Oslo. Syklene ble fortsatt flittig brukt, og vi fikk mange fine turer i Østmarka.
Før jul hadde vi håpet å kunne gjøre mange av våre favorittjuleaktiviterer, men sånn ble det dessverre ikke. Litt hygge ble det heldigvis, og vi koste oss blant annet med en kopp syndig god kakao på stemningsfulle Frognerseteren.
Vi markerte årets siste dag med å tenne bål ved Nøklevann i Østmarka, og mimre oss gjennom 2020. Til tross for at dette ble et spesielt år, fikk vi mange gode opplevelser. Vi må likevel innrømme at året også til tider kjentes litt tungt. Mye usikkerhet rundt koronasituasjonen, noen helsemessige utfordringer og reisesavn gjør at vi ikke ser tilbake på 2020 med udelt glede. Vi krysser derfor fingrene for at 2021 blir et bedre år hvor verden blir mer seg selv igjen!